FROM

 FROM er en krydret robinsonade, gjort etter mønsteret til LOST: En gruppe mennesker er ad mystiske veier samlet på et sted ingen slipper (levende) vekk fra. Her er de fanget i en verden som på sitt mest basale virker ute av ledd med den de kom fra. I LOST-sagaen, som vel klarte å holde spenningen oppe i et par sesonger, fungerer bakteppet godt, og serien tangerer dryppvis noe virkelig uncanny. Også i FROM gir dynamikken av og til frukter, og vi får en og annen faktisk uhyggelig scene. 

 

For å gjøre et lite resymé: En typisk kjernefamilie ute på bobilferie må stanse for et stort vindfall; et tykt og flott tre ligger tvers over veien. Familien tusler forvirret ut av bilen. Været er fint, og fallet virker ferskt og uforklarlig. Før de kjører fra stedet, samler det seg et stort kråketing i skogen rundt dem. Noe er i gjære.

Familien finner aldri tilbake til veien de kom fra. I stedet ruller de inn i et skittent og fattigslig amerikansk tettsted, hvor en broket og lite imøtekommende forsamling er opptatt med en dobbelbegravelse. Familien i bobilen bestemmer seg for å kjøre videre, men noen har slått floke på veien, og uansett hvor de svinger, ender de opp tilbake i den lille byen.

Den følgende natten lærer familien deres nye hjem å kjenne. Ikke bare er de fanget i en geografisk løkke, som mates inn i seg selv fra alle kanter, men når solen faller, overøses stedet med blodtørstige dødninger, som gjerne fortærer en god tredjedel av så mange levende menneskekropper de klarer. Der det skremmende og ukjente ytre i LOST gjorde seg gjeldende i pregnante små glimt, går oskoreia gjennom landskapet i FROM hver bidige natt. Skyggelandet som omgir det strandede lille samfunnet er med andre ord langt mer påtrengende og aggressivt enn hva det var hos den snart 20 år gamle forgjengeren, en utvikling som for meg virker å gå i takt med vår historiske tid for øvrig.

Befolkningen i den lille byen gjør sitt beste for å leve normale liv etter omstendighetene. De driver enkelt jordbruk og har skikket samfunnet sitt så godt de kan etter normene utenfra. Men med galskap, panikk og faktisk terror hele tiden bankende forførerisk på samtlige mørklagte vindusruter, krever det lille sivilisatoriske prosjektet både sine menn og kvinner.

Alt i alt er det ingen dum ramme, og tankene går til vår felles dunkle fortid, hvor forfedrene forestilte seg å kaste skremmende skygger i skogen – huldrefolk og vampyrer - eller til vår klaustrofobiske samtid.

Dessverre er FROM utilgivelig preget av ujevne dialoger, som på sitt svakeste er latterlig kjedelige, intetsigende karakterer og timevis med dødtid. Kjærlighetshistoriene er livløse og lite overbevisende, familien vi i første scene ble introdusert for, er grå og uinteressant, og en del av karakterene er rett og slett irriterende usympatiske. Harold Perrineau (som vi jo kjenner fra LOST) gir oss derimot solid skuespillerhåndverk og bærer mye av dramaet, flankert av Scott McCord og Shaun Majumder.

Alt i alt er nok FROM for den spesielt interesserte. For alle andre vil kanskje et gjensyn med storebror LOST være å foretrekke.