ANDOR

Da Disney i 2012 kjøpte STAR WARS, var følelsene blandet hos fanskaren. Noen gledet seg over at det nå ikke ville være noen manko på nyproduksjoner. Den andre siden fryktet at Disney, med sin umettelige appetitt, ville forpurre eventyrverdenen som for så mange uløselig er bundet til en alltid kraftfull barndomsnostalgi. Selv møtte jeg nyheten med et skuldertrekk. Det naivbanale Star Wars-universet har aldri fenget meg nevneverdig. Disneys fjøs får huse nok en glorifisert melkeku – og hva så?

Møtet med den Disneyproduserte spin-offen ANDOR var dermed en gledelig overraskelse. Her tar serieskaperne et effektivt oppgjør med den barnlige dualismen som preger så mye av universets opphavsmaterial. Vi møter nettopp Andor, en profesjonell tyv som holder til på industriplaneten Ferrix. Ved en tilfeldighet ender han opp med å drepe to «imperial guards» - og så er karusellen i gang.

Gjennom flukten som følger, blir Andor litt ufrivillig blandet inn i Motstandsbevegelsen. Som kjent fra de andre filmene, ligger de i krig med det autoritære imperiet hvis kalde hånd er over det meste – om ikke alt - av galaksen.

Det er når vi kommer inn under huden på nevnte motstandsbevegelse at ting begynner å bli interessant. Her utforskes temaer som idealisme og kynisme, og hvorvidt det egentlig er så stor forskjell på de to. Streberne vi blir kjent med på innsiden av imperiet er på sitt vis like idealistiske som geriljakrigerne vi møter hos motstandsbevegelsen. Og når det brenner rundt dem, viser motstandsfolket seg på sin side å være like kyniske som sine imperiale motparter. Konsekvensene av den voldelige motstanden de fører er også mildt sagt tvetydige. Et annet lite stikk til vår kontemporære motkultur er hvordan overklassens desillusjonerte barn tar beslutninger som i ytterste konsekvens går utover menneskene de innbiller seg at de kjemper på vegne av. Det lukter uvilkårlig litt ML.

Man kunne sagt mye om hvordan serien tematiserer disse dilemmaene. Jeg vil begrense meg til å si at problematikken er voksen, velartikulert og servert med forholdsvis stram regi, alt lagt til et univers som er akkurat komplekst nok til at jeg kjøper det. Industrisamfunnet på Ferrix blir man for eksempel uanstrengt og taktfullt gradvis introdusert for. Uten at noen karakter uinspirert ramser opp samfunnets eiendommeligheter, vokser det naturlig frem ettersom vi blir introdusert for ulike aspekter ved planeten, til det har nådd en tyngde som er verdig sluttscenen. Et par logiske brister er det riktignok her og der – som når Andor planlegger å rømme fra et hyperhøyteknologisk fengsel som, av alle ting, ikke overvåker fangenes fellesområder. Men skit au, det fungerer. Tommel opp til ANDOR.