ARCHIVE 81

 Høye ambisjoner kompenserer dessverre ikke i ARCHIVE 81 for et plot som hele tiden løper om kapp med seg selv – og taper.

 

 

Vi møter Dan (Mamadou Athie), en tilbaketrukket arkivar og konservator hos et lite filmmuseum i New York. En dag får han, tilsynelatende ut av det blå, et jobboppdrag fra en lyssky bedrift, hvis inntjenende beskjeftigelse forblir et mysterium. Penger og ressurser mangler imidlertid ikke, og når Dan etter litt takker ja, blir han plassert i et av selskapets avsidesliggende lokaler, hvor han i stilren funkisarkitektur og brutalistisk interiør skal restaurere en brannskadet samling videoopptak.

Ettersom Dan restaurerer, utfolder mysteriet seg. Opptakene viser seg å være videologgen til en ung antropolog – Melody (Dina Shihabi) - som på begynnelsen av nittitallet studerte en bygård i byen – The Visser. Melody har gjennom kameraet sitt loggført bygningen og dens beboere, før alt brant til grunnen, og hun selv – sammen med 13 andre – sporløst forsvant. Den gradvise oppnøstingen gjennom restaureringen av en logg eller dagbok er et gammelt og effektivt knep, og i et par episoder fungerer dette også godt for ARCHIVE 81. Litt etter litt får vi et begrenset innsyn i en forgangen og besnærende virkelighet.

Det viser seg – surprise, surprise – å være noe ullent med hele stedet. Idet serien trekker på klassikere som CANDYMAN (1992), oppnår den også et og annet virksomt øyeblikk, men når kulten i The Visser (som har til vane å hyperventilere i plenum i vaskekjelleren) først kommer til syne, mister også ARCHIVE 81 brodden.

Det parallelle løpet, som følger Melody på nittitallet og Dan i nåtiden, gjør Dans spillerom litt vel lite, og fordelen med seriens premiss (altså den minutiøse fremstillingen av loggen) forsvinner idet Melody trer inn i forgrunnen.

I det hele tatt tenker jeg at serien er uheldig vektet. Noen aspekter fortjener mer tid og plass, som Melodys mor (som blir et meningsløst apropos), mens andre med hell kunne vært droppet (som de lite overbevisende tilbakeblikkene til 20-tallet).

Plottet vokser dessverre i alle retninger og kollapser også til slutt under sin egen vekt. Sidehistorier blir forklart med sidehistorier, uten at noe egentlig står seg. Det virker som en produsent muligens har stukket nesen sin litt vel langt inn i materien, og, i frykt for at deler av publikum skal falle av, har insistert på karakterer som Mark (Matt McGorry), hvis eneste rolle er å forklare seerne hva seerne så i forrige scene, omtrent med samme glød og engasjement man kan forvente av en Narvesen-ansatt, idet man bestiller en svett grillpølse.

Det er litt synd, for ARCHIVE 81 kunne vært både kald og uhyggelig – alt serien trengte var for så vidt til stede. Både setting og karaktergalleri er i hvert fall sånn noenlunde på plass. Men fjollete blir det, og fjollete er det. Jo tydeligere vi ser handlingen, jo mindre skremmer den oss.

Noe honnør skal serieskaperne allikevel ha. De første episodene er severdige, og helt på tampen får vi (spoiler!) riktignok en smekker menneskeofring (og vi kan jo alle være glade for at det til slutt er den sexy italienske komponisten (Kate Eastman) som får æren av å blø ut der nede i kjelleren).

 SERIE (ÅTTE EPISODER) – SKREKK - NETFLIX (2022)