Hokum

Hokum (2026, regi: Damian McCarthy) har blitt kalt den irske Ondskapens hotell, men utover settingen – altså et hotell – har den lite å gjøre med Kubricks klassiker. Ikke at Hokum er mislykket, den spiller bare på helt andre strenger enn The Shining. Humor, blant annet. For Hokum klarer faktisk kunststykket å balansere riktig dose skrekk med tull, uten at det ene elementet tar noe fra det andre.

Ohm Bauman (Adam Scott) er en plaget, verdenskjent forfatter som en dag sjekker inn på et nokså folketomt irsk hotell. Hans avdøde foreldre hadde i sin tid bryllupsreise ved hotellet, og nå vil han spre asken deres ved en nærliggende eik, før han selv gjør sin mørke sorti. Det går imidlertid ikke lang tid før amerikaneren forstår at noe skurrer ved etablissementet. Den eksentriske eieren påstår for eksempel hardnakket å ha fanget en heks på «the Honeymoon suite» - hvorfor dette lokalet også er forsvarlig forseglet og i en årrekke har vært utilgjengelig for publikum. Det er formodentlig her Ohms foreldre bodde ved deres opphold på hotellet. Men den evig-gretne Ohm blir dessverre ikke sjarmert av disse irske snurrighetene og oppfører seg generelt sett ganske ufyselig overfor den lett forrykte lokalbefolkningen. Bare bartenderen Fiona (Florence Ordesh) synes å mykne Ohms kantete fremferd noe.

Vel, et mislykket selvmordsforsøk senere har nettopp Fiona sporløst forsvunnet, og en rekke usannsynlige (men sømløst lagt opp) tildragelser leder Ohm til intet mindre enn den forbudte «Honeymoon suite». Hvem skulle trodd!

Som nevnt er Hokum morsom, og mye av filmens kvalitet ligger i dette. Utover det heldige rammeverket (en heks på the Honeymoon suite er jo ganske genialt) er historien litt glatt. Ohms etterlengtede katarsis blir avgjørende nok litt for enkel. Heldigvis sukrer humoren som regel pillen tilstrekkelig. Dessverre ødelegger produksjonen til slutt for seg selv ved å falle for en forslitt psykedelisk versjon av «kanskje det bare var en drøm?»-avslutningen.

Likevel – et par uhyggelige scener, gode skuespillprestasjoner og et ganske vittig manus gjør Hokum til lettbent underholdning man godt kan fordrive en for eksempel torsdagskveld med!