Det er ikke ofte man ser forsøk på å gjenopplive stumfilmen, men NO ONE WILL SAVE YOU gjør faktisk noe i den retningen. I løpet av den 90 minutter lange spilletiden faller det knapt én replikk. Som regel er det stilistiske grepet ikke særlig påfallende, da mesteparten av filmen uansett følger den unge Brynns ensomme flukt, men i visse scener blir rigiditeten i dette noe påtatt.
Ja, det er altså denne Brynn det handler om. En isolert og ensom ung kvinne som plutselig befinner seg midt i en rimelig påtrengende invasjon fra det ytre rom.
Selv om den første skrekkscenen, hvor Brynn får sitt pastorale hus invadert av en av disse uhyggelige typene, faller fort og effektivt, blir den påfølgende flukten noe langdryg og repetitiv. Dette amplifiseres av at det ikke finnes dialog eller sånn sett noen dramatisk dynamikk i filmen. Allikevel forstår jeg forsøket; regissøren klarer tidvis å skape den ensomme klaustrofobien som driver filmen fremover. Det er også (selvfølgelig) noe traumatisk grums som skal rippes opp i, ettersom rominvasjon brer om seg og Brynn til slutt stilles til veggs. Det er jo ofte sånn i sjangeren, at monstrene representerer et eller annet freudiansk traume. Her er det allikevel litt annerledes, i og med at rominvasjonen ikke symboliserer traumet i seg selv, men innvarsler Brynns forløsning. Og det er her, i filmens siste partier, at NO ONE WILL SAVE YOU virkelig hever seg, ettersom de hittil skremmende og jagende kreftene viser seg, når alt kommer til alt, som noe ganske annet, ja, som noe helt familiært. Avslutningsscenen er også merkelig livsbejaende og forfriskende fordomsfri. Med dét blir de mange jaktscenene, hvor Brynn på hengende håret slipper unna romvesenenes klør, ledd i en slags innvielse som til syvende og sist åpner henne for en ny og friskere verden. Resultatet blir en snurrig cottage core horror og stort sett fornøyelig underholdning.
No one will save you (2023)
Regi: Brian Duffield
